Hjortejakt i Fjaler, minner for livet

For noen år siden hadde jeg et jaktterreng i Fjaler kommune. Første helgen på jakt dro hele familien av gårde – kona og våre to yngste gutter besøkte familie i området, mens min eldste sønn på ni år ble med meg ut på post. Det var en nydelig kveld, og vi listet oss forsiktig opp til en gapahuk som lå i en hammer med utsikt over et lite jorde. Rundt oss var naturen levende og stemningsfull. Myrene lå stille i kveldssolen, skogen rundt oss vekslet mellom tett granskog og åpne områder med bjørketrær som sakte danset i vinden. Utsikten over området var praktfull, med en gyllen himmel som gradvis ble dypere i fargen etter hvert som solen gikk ned.

Vi satt der i stillhet, lyttet til naturen og speidet etter hjort. Timene gikk, og mørket begynte å senke seg. Jeg begynte å pakke sammen sekken, for jeg visste at det snart ville bli for mørkt til å sitte på post. Plutselig hvisket sønnen min spent: «Pappa, det står en hjort nedenfor oss – og den har gevir!» Jeg stoppet opp og prøvde å få øye på hjorten, men det var for sent. Den må ha hørt meg romstere og forsvunnet lydløst inn i skogen. På veien tilbake sjekket vi området der sønnen min hadde sett hjorten, og til vår store begeistring fant vi ferske hjortetråkk. Selv om vi ikke fikk skutt noe, var det en utrolig opplevelse å dele dette øyeblikket med ham.

Kvelden etter bestemte jeg meg for å gå ut alene. Jeg ville sitte hele natten for å oppleve skogens magi og kanskje få en ny sjanse når morgenen kom. Kvelden var stille, og vinden lå perfekt. Etter hvert som skumringen la seg, satt jeg der i gapahuken og så en liten hjortebukk komme luntende inn på jordet. Skytelyset var borte, så jeg kunne bare sitte og observere. Plutselig, fra andre kanten av jordet, hørte jeg et kraftig brøl. En annen hjort hadde meldt sin ankomst, og de to bukkene begynte å brase sammen. Gevirstengene klang mot hverandre i natten, og lydene fylte skogen med en rå kraft som fikk hjertet mitt til å slå raskere. I mørket kunne jeg også høre en tredje bukk som brølte, selv om jeg ikke kunne se den.

Hele natten var som en forestilling fra naturens side. De kranglende hjortene, brølene og stillheten mellom slagene skapte en helt unik stemning. Like før soloppgangen jaget bukkene hverandre av jordet. Jeg ble sittende en stund, fordypet i opplevelsen, før en liten spissbukk plutselig dukket opp i den andre enden av jordet. Den var for langt unna for et forsvarlig skudd, så jeg nøt synet av den før den forsvant i skogen.

Noen dager senere reiste jeg tilbake til terrenget. Denne gangen bestemte jeg meg for å snike meg til en ny post. Solnedgangen denne kvelden var helt spesiell – himmelen var fylt med gull og lilla toner som speilet seg i de små myrvannene. Lyden av vinden som suste gjennom bjørkeskogen blandet seg med lydene fra småfugl i krattet. Jeg satt der og visste at hvis det skulle skje noe, måtte det skje snart. Skytelyset var i ferd med å forsvinne.

Da skjedde det. En hjort kom forsiktig ut på jordet. Holdet var litt langt, så jeg ventet tålmodig på en god skuddsjanse. Til slutt fikk jeg muligheten. Skuddet gikk, og hjorten gjorde et byks før den sprang noen meter og falt om. Etter mange timer med venting, planlegging og spenning var følelsen av å lykkes overveldende.

Hjortejakten har alltid vært mer enn bare fangst for meg. Det handler om naturens drama, fellesskapet med andre, og de stille, intense øyeblikkene alene i skogen. Fjaler ga meg minner for livet, og det er slike øyeblikk som gjør at jeg lengter tilbake til skogen hver høst.

Dessverre har jeg på grunn av lang tids sykdom vært nødt til å ta en pause fra jakten. Selv om savnet etter de spennende stundene på post og naturopplevelsene er stort, gir det meg noe å se frem til. Jeg håper inderlig at jeg snart vil være sterk nok til å komme meg tilbake til jaktterrenget, oppleve spenningen på nytt og gjenoppta denne lidenskapen som har gitt meg så mye glede og mening gjennom årene.