Desember ved sjøen. Luften er krystallklar, og noen av de første kalde dagene av vinteren setter sitt preg på både naturen og sinnet. Når jeg trekker på meg fiskejakken og går ned til sjøen, kjenner jeg den kalde vinterluften fylle lungene, og jeg får en følelse av at verden rundt meg er i dvale. Men under overflaten er det liv, og sjøørreten er ute og svømmer. For meg er det en tid for ro og ettertanke.
En tidlig morgen fikk jeg et tips fra en god venn om en fiskeplass som skal være litt varmere enn de andre områdene i denne kalde perioden. Et perfekt skjulested for sjøørreten som søker seg til steder med litt høyere temperaturer. Spenningen var til å ta og føle på, da jeg gikk ned til sjøen.
Med ultralett utstyr – Tailwalk Outback 725 Light-stangen og Duo Tetraworks Yurameki wobbleren i fargen Ocean Bait i enden av snøret – tar jeg mitt første kast. Kald vinterluft fylte omgivelsene, og før jeg visste ordet av det, satt første fisk på kroken. Den dro ut et langt utras, og med et par sprett over overflaten, fikk jeg landet en vakker sjøørret på rundt kiloen. Følelsen av å ha den på kroken, å kjenne dens kamp mot stangen, var magisk. Det var et minutt av ren glede før jeg slapp den fri, og før jeg rakk å puste ut, var neste fisk på kroken. Denne gangen en litt mindre sjøørret på cirka 300 g, men like livlig og sterk. Jeg hadde glemt telefonen i bilen, så det ble ingen bilder av de første fangstene, men minnene var sterke nok i seg selv.
Neste dag var det enda kaldere. Lufttemperaturen var under frysepunktet, og solen steg sakte opp fra horisonten og malte himmelen i et vakkert lys. En klar og stille morgen, med frostrøyken som steg opp fra vannspeilet som et magisk slør. Ute på den speilblanke sjøen gled et par ender rolig forbi, uvitende om kulden som lå i luften. De laget små, perfekte krusninger i overflaten, som sakte bredte seg utover og blandet seg med den stigende frostrøyken. Naturen var i sin egen rytme, stille og vakker, og jeg ble stående et øyeblikk for å ta det inn før jeg tar mitt første kast. Nå, i den kalde vinterluften, var første fisk et faktum etter bare noen få kast. Den var på rundt 600 g, og denne dagen fulgte flere fisker på rundt 500 g. Det var en fryd å stå der i stillheten, å kjenne at sjøen og naturen var min eneste kompanjong. Det var som om tiden stod stille, og jeg visste at disse øyeblikkene ville være dyrebare minner for livet.
Så kom dagen da regnet pisket ned, og alt var mye mørkere og mer uforutsigbart. Men regnet hadde en helt egen sjarm – som om sjøen nå hadde fått nytt liv. Jeg byttet plass og prøvde en vik som jeg hadde god tro på. Jeg kastet wobbleren, og før jeg visste ordet av det, satt en fisk på kroken. Den var sterk og ga en fantastisk fight, med flere sprett i overflaten før den til slutt ga etter og kom inn mot land. Landing av fisken var en utfordring. Det var langt ned til sjøen, og jeg måtte forsere et glatt bergplatå. Jeg grep tak i en gren, med hjertet i halsen, og det var nesten som en kamp mot naturen for å få fisken på land. Men jeg klarte det – en sjøørret på rundt 1 kg var min belønning. Jeg fikk også en litt mindre fisk senere og noen fine napp.
Uansett hvordan forholdene har vært, om det har vært stille og kaldt eller regnfullt og vindfullt, har hver tur vært et eventyr. Jeg er så utrolig takknemlig for disse øyeblikkene ved sjøen, for hver fisk som har fått meg til å kjenne på spenningen og roen samtidig. De fleste sjøørretene ble satt fri igjen, og det føltes godt å vite at de fortsatt svømmer der ute, klare for nye eventyr. For meg er sjøørretfiske mer enn bare et sportsfiske – det handler om opplevelser, om naturen og om å være til stede i øyeblikket. Jeg ser frem til flere turer, og jeg vet at 2025 vil gi meg enda flere gode minner.
0 kommentarer